…kom til verden 28. Januar. Eventyret startet allerede i mai 2008 når jeg fant ut at jeg skulle bli mamma for andre gang. Svangerskapet har gått problemfritt, sånn bortsett fra noen hormoner, leggkramper, to strekkmerker og 13 kilo vektoppgang.
Med huskjøp, skolestart, barnehagestart, Danmarkstur, Valdrestur, 2 årsdag, 32 årsdag og jul – så gikk ventetiden utrolig fort. Helt fram til termindagen som var på 25 årsdagen min. Jeg hadde invitert til kakefest, men jeg skrev pent og pyntelig på smsene jeg sendte rundt at det kunne hende jeg lå i fødsel og måtte avlyse.
Særlig. Tassen i magen min glemte helt at han hadde bursdag på samme dag som mamma´sin, og lot meg ha kakefesten min alene. Men 11 dager senere, på broren min sin bursdag, begynte ting å skje.
Jeg var hos jordmor på overtidskontroll tirsdag 27. Januar, og hun fant 3 cm åpning. Hun kjente at han hadde lite hår, og røsket litt oppi der, for å se om det fikk fortgang på ting. Det gjorde det.
Etter jeg kom hjem begynte riene å komme uregelmessig. Jeg sendte melding til broren min at det kunne hende han måtte dele dagen sin med en liten tass, for her skjedde det ting. Riene kom ikke så ofte, og de gjorde ikke så vonde, men etter mas fra mor reiste vi inn på sykehuset halv sju.
Vel framme på parkeringa gikk vannet mitt. Jeg fikk HA til å kjøre meg til inngangen, så kunne han parkere mens jeg tasset opp på føden. Følte jeg la igjen dråpespor bort til heisen, men HA beroliget meg med at han hadde ikke sett det.
Jeg spurte om epidural tidlig, for jeg vet jo hvor opptatte anestesilegene er. Men det var ikke før i 22tiden jeg virkelig ville ha tak han legen. Husker HA fikk seg en regle om hvorfor ikke han var utdannet lege. Halv tolv ble det avgjort av vi ikke rakk epiduralen, legen var opptatt resten av kvelden. Jeg ble så skuffa at jeg holdt på å dø. Jeg fikk riktignok prøve lystgassen da, og duverden for en opptur. Kjente hele kroppen slappe av mellom to rier, og følte meg plutselig kjemperar og fikk det værste latteranfallet. Var selvfølgelig ikke heldig nok til å tåle den festlige saken der, så jeg måtte kaste opp flere ganger mellom riene.
Så var det en del vonde rier fram til klokka 2, og med vakuum på hodet spratt tassen ut til verden, og opp på mammas mage. Like sjokkert denne gangen også over at det faktisk var en baby som kom ut. Og vakker som få. Gyllen i huden, mørk i håret, smale nysgjerrige øyne, 3840 gram og 52 cm. For en bylt med lykke!
Og jeg får mange nysgjerrige blikk når jeg går med den store blå klumpen på magen. Fettern min trodde jeg var gravid, og kommenterte at nå kunne det ikke være lenge igjen. 
